Jeg åpner denne dagboka på en litt pompøs måte; alle forsøk på innledende ydmykhet og smidighet viste seg å være nettopp det (pompøse) likevel; så du får bære over med meg:

Vi lever i en tid der ubegrenset tilgjengelighet er like grunnleggende som høflighet; den er selvsagt del av vår dannelse. Vi kan nås hvorsomhelst, nårsomhelst, og det finnes få gode unnskyldninger for å ikke oppdatere eller være oppdatert. Jeg er ikke bare begeistret for dette automatiske kravet om fellesskap. Jeg vil finne min egen rytme, mine egne forum. Når jeg nå sitter foran mac'en og skriver i denne høyst tilgjengelige dagboka, så er det fordi det er nettopp det: MIN dagbok, MITT forum. Jeg avskyr lukten av Facebook og denslags utvidet SMS-virksomhet.

Å aktivt oppsøke disse fiktive vennskapene er for meg litt fjollete. Tar jeg hardt i nå?

Vår tids sosiale lovløshet er å fjerne seg, om enn bare en liten tomme, fra nettverksfloraen. Men her, på denne siden, kan jeg godt oppholde meg, oppdatere og bli oppdatert, og jeg skal love å være tilgjengelig. For det skal også sies at det er enormt varmende at DU oppspøker mitt forum, min møteplass.

Hilsen Elvira